Litteratur på tanken
Bibelen er verdens mest solgte bok gjennom tidene, sies det. Den handler om en tro. Vi mennesker trenger en tro, og jeg tror at mennesket søker etter noe som kan fortelle hva vi er på søken etter. Vi higer etter erfaringer andre har gjort seg. Er det for å slippe å gjøre de selv? Mennesket er deperat etter opplevelser som skal fylle opp livet slik at det ikke står tomt. Da har vi tapt. Og da leser vi Bibelen. Vi har et behov for å fylle opp kammeret, full tank på bilen. Da suser vi avgårde i full fart. Vi lever i en travel tid på stadig søken etter noe å tro på.
Litteratur er noe vi fyller opp tanken med. Utenom Bibelen har vi romaner, krimbøker, dikt, essays, noveller, lydbøker, digibøker, lydfiler i MP3 format, bøker på nett og selvutviklingsbøker i bøtter og spann. Markedet former seg etter våre stadige behov, fordi vi er så i farta, vi har det så travelt, samfunnet presser og presser, vi henger ikke helt med og tipper over kanten, men berger oss inn med litt selvutvikling i ny og ned. Vårt personlige alibi for å fortsette enda mer. Litteraturen følger samfunnsendringene. Hva vårt samfunn er preget av, preger også litteraturen vår.
Hjerte, smerte og nasjonalfølelse
Hvis vi går ett par hundre år tilbake i tid under nasjonaloppbyggingen på begynnelsen av 1800-tallet hvor den litterære sjangeren var romantikken og som ble overlappet av nasjonalromantikken, var menneskene allerede da på søken(og vil alltid være det). Med bibelen i hånda søkte de etter en religiøs inderlighet, en åndelighet i naturen, og forfatterne uttrykte seg gjennom dype følelser. Som her vist av Henrik Wergeland i diktet "Mennesket":
Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
Romantikken ble på den andre siden en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. Litteraturen gjennom lyrikken og folkediktningen, bidro sterkt til den økende nasjonalfølelsen i Norge. Wergeland mente at diktningen skulle tjene til å bygge opp Norge som en selvstendig nasjon. Selv om Norge ble avstått til Sverige i 1814, fikk vi vår grunnlov undertegnet 17. mai på Eidsvoll, og som var basert på Folkesuverenitetsprinsippet.
Vågale forfattere
Bibelen er verdens mest solgte bok gjennom tidene, sies det. Den handler om en tro. Vi mennesker trenger en tro, og jeg tror at mennesket søker etter noe som kan fortelle hva vi er på søken etter. Vi higer etter erfaringer andre har gjort seg. Er det for å slippe å gjøre de selv? Mennesket er deperat etter opplevelser som skal fylle opp livet slik at det ikke står tomt. Da har vi tapt. Og da leser vi Bibelen. Vi har et behov for å fylle opp kammeret, full tank på bilen. Da suser vi avgårde i full fart. Vi lever i en travel tid på stadig søken etter noe å tro på.
Litteratur er noe vi fyller opp tanken med. Utenom Bibelen har vi romaner, krimbøker, dikt, essays, noveller, lydbøker, digibøker, lydfiler i MP3 format, bøker på nett og selvutviklingsbøker i bøtter og spann. Markedet former seg etter våre stadige behov, fordi vi er så i farta, vi har det så travelt, samfunnet presser og presser, vi henger ikke helt med og tipper over kanten, men berger oss inn med litt selvutvikling i ny og ned. Vårt personlige alibi for å fortsette enda mer. Litteraturen følger samfunnsendringene. Hva vårt samfunn er preget av, preger også litteraturen vår.
Hjerte, smerte og nasjonalfølelse
Hvis vi går ett par hundre år tilbake i tid under nasjonaloppbyggingen på begynnelsen av 1800-tallet hvor den litterære sjangeren var romantikken og som ble overlappet av nasjonalromantikken, var menneskene allerede da på søken(og vil alltid være det). Med bibelen i hånda søkte de etter en religiøs inderlighet, en åndelighet i naturen, og forfatterne uttrykte seg gjennom dype følelser. Som her vist av Henrik Wergeland i diktet "Mennesket":
Du i ditt Hjerte før i din Pande
finde det sande.
Lad din Fornuft seg med Følelsen blande...
Romantikken ble på den andre siden en avgjørende faktor i 1800-tallets mange nasjonale frigjøringskamper og påfølgende etablering av nasjonalstater. Litteraturen gjennom lyrikken og folkediktningen, bidro sterkt til den økende nasjonalfølelsen i Norge. Wergeland mente at diktningen skulle tjene til å bygge opp Norge som en selvstendig nasjon. Selv om Norge ble avstått til Sverige i 1814, fikk vi vår grunnlov undertegnet 17. mai på Eidsvoll, og som var basert på Folkesuverenitetsprinsippet.
Vågale forfattere
Går vi enda lenger frem i tid til 2. verdenskrig og okkupasjonen av Norge, hadde også her den skrevne tekst en stor betydning. Fanger smuglet ut tekster skrevet på dopapir. En av norges mest markante forfattere på den tiden, Nordahl Grieg, ble skutt ned på et flytokt over Berlin i 1943 i krigens hete. Haldis Moren Vesaas beskrev krigens realiteter, her i diktet "No plantar kvinna":
No plantar kvinna i verda eit tre.
På kne liksom ein som bed
Ligg ho blant restene etter dei mange
Som stormen har broti ned.
På ny må ho prøve, om ein gang eitt
Får vekse seg stort i fred.
Inger Hagerup måtte rømme til Stockholm under krigen, men skrev skarpe dikt til støtte for nordmennene. Vi som ikke har opplevd krigens realiteter har allikevel ikke noe problem med å forstå hvilken styrke og betydning for landet som lå i for eksempel Inger Hagerups dikt "Aust Vågøy"mars 1941:
På kne liksom ein som bed
Ligg ho blant restene etter dei mange
Som stormen har broti ned.
På ny må ho prøve, om ein gang eitt
Får vekse seg stort i fred.
Inger Hagerup måtte rømme til Stockholm under krigen, men skrev skarpe dikt til støtte for nordmennene. Vi som ikke har opplevd krigens realiteter har allikevel ikke noe problem med å forstå hvilken styrke og betydning for landet som lå i for eksempel Inger Hagerups dikt "Aust Vågøy"mars 1941:De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.
La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder
De gjorde det i dag.
De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.
Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.
Hva gir litteraturen oss i dag?
Så kommer jeg frem til mitt poeng. Hva gir litteraturen oss i dag, og hva gir vi litteraturen?
Norge er i dag ett av verdens aller rikeste land, vi er et nøytralt land, og de største kampene står på Stortinget når en politiker har fått betalt for en personlig trener. Hva har vi å kjempe for i dag?
Så hva dreier litteraturen seg om i dag? Har man ikke noe å kjempe for utad, så søker
man 
innover. I seg selv og innenfor sin nærmeste krets av venner og familie.
innover. I seg selv og innenfor sin nærmeste krets av venner og familie. Det virker på meg som om mye av dagens litteratur handler om identiteskriser og familiekonflikter. Det er blitt vår kamp. Et eksempel på dette er Tore Renbergs roman "Kompani Orheim". En godt skrevet bok for øvrig, og et typisk eksempel på dagens samfunnsproblematikk. Triologien om grisebonden på Byneset ble slukt rått av folket, og er også en typisk bok i forhold til identitet og familiekonflikter.
Bøker som "Bridget Jones dagbok" og "Endelig ikke-røyker" er eksempler på bøker som har tronet salgstoppene i bokhandelen. Hva har skjedd med litteraturen og dens kraft, og ikke minst; hva har skjedd med lyrikken som sjanger? Og hva har skjedd med oss? Dersom den 3. verdenskrig brøt ut, ville vi ha spisset pennen og skrevet kraftfulle dikt? Hadde vi gått foran i kampens hete selv med fare for å ha blitt skutt ned? Eller hadde vi tatt med oss "Hemmeligheten" under armen og gjemt oss i en bunkers og håpet på at krigen skulle ende bare vi tenkte nok på det? Bibelen har fått sin utfordrer i Rhonda Byrne´s "Hemmeligheten", en ny bibel om å tro. Jeg velger å tro at vi ville ha kjempet, også gjennom litteraturen.
Er det noen som kan være så snill og skrive en bok?
Jeg ønsker meg selvfølgelig ikke en krig for å få god litteratur, men jeg skulle gjerne sett en mer slagkraftig litteratur som går utover oss selv. Det finns mer enn nok å kjempe for og skrive om, dersom vi løfter blikket og ser ut mot verden. Herbjørg Waasmo har skrevet en viktig roman om trafficing-problematikken fra Øst-Europa i "Et glass melk takk". Kahled Hosseini beskriver i debutromanen "Drageløperen" raseskillene i Afganistan og situasjonen for afganerne under Talibanregimet. Jeg ønsker meg flere slike bøker. De hjelper oss med å forstå verden utover oss selv. Hva med en bok som kan gi oss innsikt i for eksempel Burmas folketyranni?
Jeg lar Nils-Øivind Haagensen få siste ordet her i deler av diktet "Enkelte ringelyder":
det ringer i hvert dikt
det ringer i hver novelle
det ringer i hver roman
det ringer i hver dagbokside
det ringer i hvert brev
det ringer i hver avhandling
det ringer i hver avisartikkel
og ingen tar den
ingen vil ta den
men alle vet: en av oss må
Bøker som "Bridget Jones dagbok" og "Endelig ikke-røyker" er eksempler på bøker som har tronet salgstoppene i bokhandelen. Hva har skjedd med litteraturen og dens kraft, og ikke minst; hva har skjedd med lyrikken som sjanger? Og hva har skjedd med oss? Dersom den 3. verdenskrig brøt ut, ville vi ha spisset pennen og skrevet kraftfulle dikt? Hadde vi gått foran i kampens hete selv med fare for å ha blitt skutt ned? Eller hadde vi tatt med oss "Hemmeligheten" under armen og gjemt oss i en bunkers og håpet på at krigen skulle ende bare vi tenkte nok på det? Bibelen har fått sin utfordrer i Rhonda Byrne´s "Hemmeligheten", en ny bibel om å tro. Jeg velger å tro at vi ville ha kjempet, også gjennom litteraturen.
Er det noen som kan være så snill og skrive en bok?
Jeg ønsker meg selvfølgelig ikke en krig for å få god litteratur, men jeg skulle gjerne sett en mer slagkraftig litteratur som går utover oss selv. Det finns mer enn nok å kjempe for og skrive om, dersom vi løfter blikket og ser ut mot verden. Herbjørg Waasmo har skrevet en viktig roman om trafficing-problematikken fra Øst-Europa i "Et glass melk takk". Kahled Hosseini beskriver i debutromanen "Drageløperen" raseskillene i Afganistan og situasjonen for afganerne under Talibanregimet. Jeg ønsker meg flere slike bøker. De hjelper oss med å forstå verden utover oss selv. Hva med en bok som kan gi oss innsikt i for eksempel Burmas folketyranni?
Jeg lar Nils-Øivind Haagensen få siste ordet her i deler av diktet "Enkelte ringelyder":
det ringer i hvert dikt
det ringer i hver novelle
det ringer i hver roman
det ringer i hver dagbokside
det ringer i hvert brev
det ringer i hver avhandling
det ringer i hver avisartikkel
og ingen tar den
ingen vil ta den
men alle vet: en av oss må
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar